Hiv Mannskjiten

Etter debut på Statens Høstutstilling i 1990 har Johansen deltatt aktivt på offentlig juryerte gruppeutstillinger som Den Nordnorske og Høstutstillingen og Fotografisk Vårutstilling. Han er innkjøpt til en rekke offentlige samlinger, blant annet Nasjonalmuseet, Nordnorsk Kunstmuseum og Norsk Kulturråd. I tillegg til sine bokutgivelser har han hatt mange separatutstillinger i kunstforeninger og gallerier og deltatt på gruppeutstillinger og kunstfestivaler i inn- og utland.

En kjærlighetserklæring til Nord-Norge
Boka åpner med et svart/hvit bilde av utgangsdøra, vi ser opp trappen, ut av døra og ut i lyset. Dette representerer for Johansen starten på egen erkjennelse for sitt fotografiske prosjekt som resulterte i denne boka. Han definerer den selv som sin kjærlighetserklæring til Nord-Norge, det nordnorske landskapet og naturen, kulturlandskapet og folket. Bildene er fra Steigen og Breiarn hvor Johansen selv vokste opp og er tilbake hver sommer, av venner, bekjente, naboer og slektninger og fra flere besøk på Lofoten. Hans bilder består av portretter av innbyggere, interiører fra deres hjem, eksteriører og landskap, som tilsammen utgjør en gjennomgripende presentasjon av miljøet basert på hvordan disse menneskene har valgt å leve sine liv.

Vi treffer Willy med trekkspillet som var bygdas sykkelreparatør i sin oransjemalte stue, Leif i gamlefjøsen med sin imponerende samling verktøy, bestemor i blomstrede kjole i sort/hvit, Jern-Henrik som samler inn skrap fra omliggende gårder. Vi blir presentert for ulike interiører og pyntegjenstander, Tante Sigrids ”hjort i solnedgang”-lampe på hekleduken, tvillingene Stig og Svein´s hyllestvegg til Kiss over sofakanten, kjøkkenkomfyren og sjarmerende grytekluter som har sine egne historier å fortelle. Landskapene, utsikten fra kjøkkenvinduet i Bø og de værbitte husene.

I motsetning til bokas tittel Hiv Mannskjiten, så forsøker ikke Johansen å hive jævelskapen, men derimot å representere og dermed bevare endel av den norske kulturen som kanskje er på vei til å bli glemt i skyggen av en akselererende bruk-og-kast kultur.

Det eksotiske
Johansen gir inntrykk av å være på jakt en spesiell type mennesker i sine portretter, individualistiske personligheter som har valgt sin måte å leve livet på. Denne individualiteten kommer til uttrykk gjennom deres hjemmelige omgivelser i form av en estetikk basert på minner og den personlige tilhørigheten til gjenstander, som også gjenspeiler noe gjenkjennelig norskt, som kanskje er på vei bort med denne generasjonen. Samtidig er det noe veldig eksotisk over menneskene og stedene vi blir presentert for, især for oss søringer.

Vis meg hvor du bor og jeg skal si deg hvem du er
Nordmenn har tradisjon for å være hjemmekjære og hjemmet er fortsatt en viktig sosial arena i vårt samfunn. Derfor blir det også et vesentlig symbol for å uttrykke vår personlighet, og vise hvem vi er. Få andre folk bruker vel så mye tid og penger på oppussing og dekorasjon av hjemmet som vi nordmenn, dermed viser vi gjennom hjemmet vårt, hvordan vi ser på oss selv og hvordan vi ønsker å fremstå for dem vi inviterer på besøk, bevisst eller ubevisst.

Portrettering og etikk
I introduksjonsteksten skriver fotografen selv åpent og ærlig om etableringsfasen i sin fotografiske karriere, sitt første stipend og innkjøpet av Hasselbladen som vi ser har vært med på å sette rammene for hans fotografiske praksis. Og om turen til Lofoten og møtet med sitt første motiv som når det kom til stykket ikke ønsket å bli fotografert. Denne historien leder oss inn på en aktuell problemstilling i Johansens prosjekt, nemlig kommunikasjonen mellom fotografen og den portretterte og forståelsen mellom dem om betydningen av å bli fotografert og fortolkningen av bildene som skapes. Det er ikke alltid lett å komme til en gjensidig forståelse av fotografienes betydning i den kontekst de skal presenteres. Burde fotografen ta ansvar for å legge til rette for en slik gjensidig forståelse? Hva slags motivasjon har de portretterte til å delta i dette prosjektet og hvordan ønsker de å presentere seg selv og fremstå? Velkjente problemstillinger som mange fotografer må ta stilling til, Johansen løser det ved å la de portretterte være deltagende i regien av sine egne portretter.

Forholdet mellom natur og kultur og individualitet, styrke, karakter, egenrådighet, selvstendighet er menneskelige kvaliteter som synes i Johansens bilder, først og fremst uttrykker de for meg nærhet og inderlighet og et totalt fravær av ironi eller distanse, ispedd en god porsjon humor selvfølgelig.