I Hemsedal

I ukjent terreng
Det er mange som har oppfordret Rune Johansen til å reise til andre land og andre kulturer for å fotografere og skildre andre eksotiske miljøer, noe han selv har uttrykket stor skepsis for. Det handler for ham nettopp om det å fotografere det nære, og hvordan kan man som fremmed gjøre det? Man må i det minste ha bekjentskap til og en referanseramme rundt det miljøet man skal dokumentere for å komme nære innpå. At Johansen havnet i Hemsedal beskriver han som en ren tilfeldighet, han hadde begynt å leke med tanken på å reise til et sted i Norge han aldri hadde vært før for å fotografere da han traff på en som tilbød huset sitt i Hemsedal til låns, også ble det Hemsedal.

I Hemsedal er laget i identisk format som de to foregående bøker, liten og kvadratisk med tekst og bilde i farger på motstående sider. Også motivkretsen bærer tydelige likhetstrekk med forgående bøker, frontale portretter, interiører, eksteriører og landskap med en klar Rune Johansen-signatur. I sin utforskning av den ukjente bygda har han lett etter det kjente, den betegnende mennesketypen og hjemmeestetikken, og oppfyller dermed forventningene til videreføringen av sitt prosjekt.

Boka introduseres med et møte med Liv Dokken, på Johansens siste dag i Hemsedal, en 92 år gammel kvinne som har bodd alene på denne gården siden midten av 60-tallet da broren hennes døde. Johansen beskriver i sin tekst hennes hjem som tapetsert med dekorasjoner, ingen nymotens møbler eller tekniske hjelpemidler, alt nydelig gammelt og som en gave til seg selv. Dette var akkurat det han var ute etter! Utover i boka stifter vi bekjentskap med en rekke Hemsedølinger, snowboardkjøreren Tommen, Anne på Ulsåkstølen, to svenske jenter i huset med trær på taket, smilende Olav T. Fekene og en hel del andre personligheter.

Med fokus på hjemmet, det nære og intime, skildrer Johansen disse menneskenes levesett og omgivelser på en ærlig og likefrem måte. Han har med overlegg motarbeidet å underbygge det stereotype bildet av Hemsedal hvor vinter, skisport, hyttegrender, hotell, skibakker, ferie og fest står i fokus. Dette er en hyllest til bygda Hemsedal og menneskene der som ivaretar levesettet som var før pengene kom til bygda, mennesker som verdsetter tingenes verdi.

Vi finner i større grad en strukturell rytme og mønster i motivene og presentasjonen, som tyder på en mer systematiske arbeidsmetode som gjør boka mer forutsigbar. Nærheten og inderligheten er så absolutt tilstede på samme måte som i de foregående bøkene fra mer kjente trakter.

Tekstene byr på små historier fra livene til de portretterte, anekdoter fra selve fotograferingen og beskrivelser av det vi ser i bildene, som ofte poengterer akkurat hva fotografen fant interessant i motivet. Rune Johansen I Hemsedal gir oss Hemsedal fra Rune Johansens perspektiv.

Johansen utviser ydmykhet overfor sin rolle og jobb i forhold til å skildre og forstå noe av et sted han ikke har vært før og sammenlikner stadig Hemsedølingene med nordlendingene.

Johansens bøker kan få oss til å spørre oss selv om hva våre egne ting i våre egne hjem forteller om oss. Jeg lurer på hvordan det ser ut hjemme hos Rune Johansen?